Selvreguleringens ubehag

Bruker du timene dine etter jobb på TikTok og Netflix, mens du skylder på at du er sliten og har for mye å gjøre samtidig som du er frustrert over ungdommens overdrevne mobilbruk, er det først og fremst deg selv du må ta tak i.

Selvregulering hos barn og ungdom er en ferdighet som må læres og utvikles over tid, og som i dag gjerne overskygges av et overdrevent fokus på ytre grensesetting og regulering.

« Jeg vet jo at det ikke er bra å drikke alkohol, eller at jeg ikke bør prøve rusmidler. Mamma sier at jeg ikke bør drikke. Hun drikker et glass vin eller to nesten hver kveld.»

«Jeg får alltid høre at jeg må ut å treffe vennene mine, fordi det er viktig for meg. At gaming ikke er bra for meg. Men foreldrene mine gjør ikke det? De ser på Netflix mange timer hver kveld».

«Foreldrene mine sier jeg må legge bort telefonen min et visst klokkeslett, hvis ikke sier de at jeg ødelegger jeg søvnen min. De har den med i senga selv.».

Jeg vet ikke hvor mange ungdommer jeg har snakket med om alkoholbruk, nettvett, sosiale medier, gaming og lignende temaer gjennom mine år i skolesektoren. Dette er typiske svar jeg har fått høre mange ganger, og mange ungdommer syns det er vanskelig å navigere i det de opplever som selvmotsigelser fra oss voksne.

Når barna våre er små vet vi hvor de er til enhver tid, hvem de er med, og hva de holder på med. Denne perioden i barnas liv kjennetegnes gjerne av en nærhet mellom barn og voksne. Venner og livet utenfor hjemmets fire vegger er ikke så viktig. På et eller annet tidspunkt utvider den unges verden seg, og med det endrer også voksenrollen seg.

Tenåringen ønsker å styre tiden sin på egenhånd, vi voksne blir tilsynelatende mindre viktig i deres liv. Selv om tenåringen sjeldent gir uttrykk for å se opp til sine foreldre gjør ikke det rollen vår mindre viktig. Tvert i mot. Ungdommen hører kanskje ikke lengre på hva vi foreldre sier, men de har en tendens til å gjøre som vi gjør. De imiterer oss, både bevisst og ubevisst, som en slags øvelse inn mot voksenlivet. Det gjør våre egne vaner, hvordan vi regulerer oss, hvilke rutiner vi har og livsvalg vi tar, enormt viktig.

Begrepet «skjermtid» er vel etablert i mange hjem. Vi går inn og regulerer med de ytre påvirkningsmulighetene vi har. Koder legges inn på nettverk, apper tidsinnstilles eller blokkeres. Når ungdommen etterhvert flytter ut og skal navigere hverdagen på egenhånd er denne muligheten for ytre regulering plutselig borte. De er avhengig av at vi har utstyrt de med verktøy som gjør at de kjenner igjen kroppens signaler og behov, og vet forskjell på klok og uklok bruk av teknologi.

Barn og ungdom som får regulert sin skjermtid hovedsakelig gjennom ytre reguleringer fratas muligheten til å utvikle indre mekanismer for selvregulering i trygge omgivelser og med voksne tilstede. Når ytre reguleringer blir hovedverktøyet for å regulere de unges skjermbruk blir det vanskeligere å lære å kjenne igjen og respondere på kroppens naturlige signaler om når det er på tide å ta en pause eller skifte aktivitet. Å overstyre disse signalene kan ha motsatt hensikt. For eksempel fortsetter mange unge å spille eller scrolle inntil den ytre grensen nås. Da går gjerne samtalene og diskusjonene i hjemmet over til en slags forhandlingssituasjon der mer skjermtid er forhandlingskortet. I enhver forhandling er det som regel en vinner og en taper. Fokuset på å vinne diskusjonen kan gjerne bli viktigere enn samtalene om konsekvenser, kroppens signaler og behov.

Ytre regulering skaper ikke en indre forståelse og motivasjon for hvorfor vi bør veksle mellom aktiviteter eller unngå skjerm rett før leggetid. Gjennom å være bevisst på egne vaner og holdninger – praktisere og samtale om dette med ungdommen utruster man dem samtidig med verktøy nødvendig for å kunne ta kloke valg på egenhånd. Ungdommen må få lov til å lære, noe som betyr at de også må få lov til å feile.

Prøve, øve, lykkes, feile, gå på en smell, prøve på nytt, kanskje gå på på en ny smell, lære litt mer forså å lykkes er helt nødvendige prosesser for all læring. Det krever mer av oss som foreldre, og er kanskje spesielt ubehagelig i de situasjoner der vi møter oss selv i døra. Ikke minst krever det at vi tåler å la tenåringen bomme.

Debatten vi nå ser om regulering av skjermtid, sosiale medier og scrolling i skolen og samfunnet er polariserende og kan fort la oss få inntrykk av at fasiten ligger i de ytre rammene vi setter. Å diskutere dette på et samfunnsnivå er viktig. Men for deg, din familie og din ungdom er det fortsatt, og først og fremst, dine egne vaner, holdninger og verdier som påvirker mest.